Startpistolen i hånd

Jeg er nå i den andre hele uken på skolen. Så langt har det vært en magisk, men samtidig edruende, opplevelse. Vi er i oppstartsfasen, selvsagt som det er, hvilket har stort sett inneholdt informasjon, sikkerhets-briefer og formaliteter.

Det er forfriskende, men allikevel slitsomt å begynne på et nytt verksted. Alt er på andre steder og ingenting er der du forventer. Når det er sagt så er det veldig godt organisert med merkelapper og åpenbare lagringsplasser for verktøy og slikt, men det tar tid å venne seg til nye arbeidsomgivelser. Jeg forsøker så godt jeg kan å være systematisk med å returnere verktøy til sitt rettmessige hjem når jeg er ferdig med det, men jeg har måtte raskt avvenne meg med å stole på at verktøyet jeg henter er det som stod på boksen. To ganger allerede har jeg tabbet meg ut fordi jeg ikke dobbeltsjekket at verktøyet var det jeg antok at det var. Det korrekte er jo å si at jeg ikke har noen andre å klandre enn meg selv og å ta lærdom av det, men det får en til å ville slå noen til blods med en sløv sleiv når ting ikke er på rett plass.

Vi har fått uttdelt en rekke obligatoriske oppgaver som skal innebefatte det mest grunnleggende av det en børsemaker skal kunne. Dette er stort sett produksjonsoppgaver og jeg gleder meg til å takle dem i løpet av året. Noen av mine medelever virket litt betuttet over at det ikke var mer våpenklåing fra dag èn, men det er forståelig at man må ha en god forståelse av funksjon før man piller fra hverandre noe man ikke kan sette sammen igjen. Men det vil nok bli plenty med våpentafsing etterhvert.

Det er ikke så nøye for min del, altså, hvem liker ikke å skyte og mekke på ting, men jeg er mer interessert i maskinersingprosesser, fremstillingsmåter, behandlinger og håndarbeid. Jeg liker å produsere ting, spesielt når jeg har funnet det opp selv. Utvikling er vel og bra, men det er ikke hovedsaklig det mitt fremtidige yrke baserer seg på. Det er selvsagt viktig at en børsemaker kan lage deler og våpen, men så vidt jeg har skjønt er det svært sjeldent at en børsemaker bygger helt nye våpen fra bunnen av. Men denne utdanningen gir meg hvertfall evnen til å gjøre det om jeg måtte ønske.

8de208c3912db6ee4363c75f62e4333f.jpg

Det å forme vår verden til å passe oss, lage innretninger som gjør livet enklere, være herrer over vår egen skjebne og å samarbeide mot en bedre morgendag, det er meningen med livet. Det hørtes veldig poetisk og fjollosofisk ut, men jeg mener det med oppriktighet. Mekanikk og teknologi er fascinerende. Det er på mange måter tilfeldig at akkurat våpen er det som pirrer min interesse, men som jeg har snakket om tidligere så er teknologien på det stadiet mellom at hvem som helst kan gjøre det og at man trenger en doktorgrad i kjernefysikk for å holde på med det. Pluss at det er kunstverk som smeller, what's not to love!?

 

Som aller første produksjons-oppgave skulle vi lage en stokkholder:

DSC_0635.jpg

Denne innretningens oppgave er å beskytte treverk og andre myke materialer i stokken (delen av våpenet man holder i) mot oppspenningsmerker i skruestikken. Denne går altså mellom stokken og stikken, med egne skruer slik at den sitter fast rundt våpenet og blir med fra stikke til stikke dersom det skulle være nødvendig å flytte det. Kjekt.

Vi hadde en mal å gå etter, en av lærerne sine egne, men denne er et eksempel av funksjon over form, så at den var helt lik var ikke nødvenig.

Jeg dreide et stykke rundstål til mål og serraterte det.

DSC_0612.jpg

Nydelig.

Treplatene ble generøst tildelt oss fra klasserommet ved siden av, som driver med treverk. Jeg er ikke helt sikker på hva de driver med, men jeg har lyst til å si møbelsnekker. Enda et nobelt yrke.

Platene ble kappet og tilpasset skruetvingen min

Ut av ren latskap enn noe annet, dvs. mindre bytting av verktøy og dreieskjær lagde jeg alle fire skruene på en gang; jeg fjernet mesteparten av massen med stikkskjæret. Ikke helt den optimale måten å gjøre det på, men det gikk fort.

DSC_0614.jpg

Som perler på en snor.

De ble kappet av med baufil, de stakk for langt ut og var for skjøre i denne tilstanden til å kappe dem av helt med stikkstålet. Dessuten stod pinolen i og det var fare for å skade dem når de løsnet fordi de ikke hadde hatt rom til å falle ned.

Før de ble kappet brøt jeg kantene med en flatfil.

Deretter ble de rettet opp og renset hver for seg med vanlig karbidskjær, boret og gjenget.

DSC_0615.jpg

For å rense den lille siden satte jeg fast en bit gjengestang i kjoksen og skrudde skruen inn på den. Når dreiebeken roterer vil den skru seg i "riktig" retning og sitte godt fast mot kjoksen.

DSC_0636.jpg

Tada! Ingen krevende oppgave, men en fin måte å bli bedre kjent med verkstedet og maskinene.

Flere spennende oppgaver og lærdom venter.

Produksjon av nytt tennstempel

De to siste ukene har jeg fått muligheten til å prøve å lage et nytt tennstempel til en Browning Buck Mark .22 pistol, helt fra bunnen av.

Maskinering og fabrikering av nye deler er noe jeg synes er svært interessant og det å kunne bruke disse ferdighetene til å reparere ting og få de til å fungere igjen er magisk.

Her ser vi den ødelagte tennålen.

Jeg tok mål av delen og skisset opp planen min.

Noen overflødige mål her og der muligens, men det er bedre å ha for mye informasjon enn for lite. En robust kartlegging i starten sparte meg for en del tid senere.

Jeg startet med et ukjent stykke stål, som mest sannsynlig var normalt konstruksjonstål, men vil fungere helt fint til formålet.

Jeg freste ut rette referansesider og gjorde stykket klart til videre presisjonsarbeid.

Deretter freste jeg begge sider med en solid pinnefres til riktig tykkelse, 1,6mm.

Etter å ha frest den ene siden flyttet jeg fresebordet hele fresens tykkelse + 1,6mm utover og freste vekk den andre siden, som etterlot meg med en fin bit med korrekt tykkelse.

Jeg brukte så den samme pinnefresen til å skjære ut grovkonturen til biten mens den stod oppreist og festet til den solide stålbiten i stikken.

Etter det var gjort spente jeg opp stykket på nytt, nå snudd 90 grader for å frese ut hullet i midten. Dette hullet var ikke sirkulært. Det var 2,4 x 3mm så jeg kunne ikke bare bore det ut. Jeg benyttet en liten 2mm pinnefres og sørget for å kun flytte den i Y aksen (opp/ned) slik at den ikke ble utsatt for sideveis stress som kunne ført til at den knakk. Jeg senket den ned gjennom stykket flere ganger til formen til hullet så riktig ut. Hullet er avlangt for å tillate tennålen å bevege seg fritt på tross av rullesplinten som holder tennålen på plass, men må ikke hindre tennålen i å overføre slaget fra hammeren til patronen.

Da det var gjort spente jeg stykket opp tilbake i oppreist posisjon og kuttet av biten med et kutteblad.

Under ser vi delen og den gamle ødelagte biten som den skal erstatte.

Herfra og utover var det stort sett håndarbeid med filing, sliping og pussing før det siste steget kunne utføres.

Nå begynner det å ligne på noe.

Etter grovfilingen fulgte pussing med fint smergel (600) for å gi delen en bedre og finere overflate og fjerne de siste merkene etter maskineringen og filingen.

Etter litt finpussing ble den siste polishen gjort med fin pussemaskin.

Dette bildet ser jo nesten profesjonelt ut!

Etter mye inn og ut av pistolen for å gjøre siste tilpassinger og sørge for at delen opererer som den skal, var jeg tilfreds med formen og alle klaringene og toleransene.

Nå følger det siste steget, herding og anløping som jeg fikk hjelp med av en av mine mentorer.

Her varmes biten opp til den er rødglødende og dyppes i et pulver som inneholder karbon og smelter det slik at stålet trekker til seg mer karbon.

Herding gjøres for å endre mange ulike egenskaper med metaller som strekkfasthet, hardhet, osv.

Hardheten til metallet kan måles med Rockwell-skalaen og viser hvor motstandsdyktig metaller er mot plastisk deformasjon.

Når metallet herdes skal det raskt avkjøles ved å dyppe det i vann eller olje for å "låse fast" molekylene i materialet i en sterk strukturering som gjør det anspent og knallhardt når det er nedkjølt.

Når man tilsetter mer karbon blir stålet mye hardere, men også sprøere og kan lett knekke. Derfor må man etter herde-prosessen anløpe metaller, dvs. varme det opp til ca 200-400 grader, avhenging av ønskede egenskaper og metallet / legeringen.

Etter delen var herdet slipte jeg vekk det ru skallet for å kunne anløpe den. Det er viktig å se på delen når den anløpes siden det er ofte fargen som oppstår man bruker til å anløpe ting og da må biten være ren og blank med en fin overflate.

Anløping gjøres for å slippe opp litt av stresset i metallet som oppstår ved herding. Dette gjør det mer bøyelig og mindre utsatt for å knekke eller sprekke, samtidig som det opprettholder store deler hardheten fra herdingen. Pluss at det får helt nydelige farger.

Vakkert!

Sannhetens øyeblikk. Fungerer den?

Jada! Avfyrte trygt og pålitelig.

Dette var et fint prosjekt for meg siden det hadde mye rom for feil. Dersom jeg gjorde noe galt var det kun en liten bit stål som ble tapt og ikke en enestående våpendel som var ødelagt for alltid. Det vil så klart ikke være sånn i fremtiden, men for øyeblikket setter jeg pris på bare å få kunne lære tips, triks og teknikker med rom for å feile. Erfaring er den beste lærer, men jeg vil helst ikke mestre noe ved å øve meg på andres eiendeler, for øyeblikket.

The real world experience

I dag har jeg vært på utplassering på børsemakerverkstedet til XXL i Sandvika. Jeg skal returnere dit neste uke og fortsette å være der på tirsdager fremover. For meg som har kun ett mål, å bli børsemaker selv, er det å få litt ordentlig erfaring med bransjen og å få pille på våpen jeg ikke ellers ville hatt tilgang til en uvurderlig mulighet til å utvide min kunnskap, mål og forventninger til faget.

Jeg jobber sammen med to svært dyktige og hyggelige karer som bistår meg og svarer på spørsmål når jeg måtte ha det og jeg suger til meg all info jeg kan. Jeg forsøker å være en hjelpsom svamp som ikke er for mye i veien.

Som første arbeidsoppgave skulle jeg bytte kolbe på en Silma over-under hagle. En relativt enkel operasjon, men noe tilpassing måtte gjøres.

Først måtte jeg ta av skulderputen av gummi som sitter på enden av kolben. Dens oppgave er å absorbere rekylen. De er normalt sett skrudd i med to Phillips skruer. Etter at denne var tatt av måtte jeg fjerne den justerbare kolbeforhøyeren som man kan hvile kinnet mot når man sikter.

Denne var i veien for bolten som låser kolben til mekanismehuset.

Etter at denne var fjernet kunne jeg nå bolten med en lang pipenøkkel og skru av kolben.

Her ser vi avtrekkermekanismen eksponert. Det er en over-under hagle som vil si at den har to løp som ligger over hverandre. Våpenet har bare én avtrekker som avsikrer og bytter aktiv hammer ved hjelp av rekylen fra det første skuddet. Et lodd sitter i mekanismen; det er låst fast når begge hammerne er spent, men når det første skuddet går av frigjøres den og beveger seg på rykket fra rekylen. Dette låser opp den andre hammeren og når avtrekkeren er tilbakestilt vil det neste avtrekket være koblet til hammer nummer to. En finurlig mekanisme, men jeg må si jeg er litt skeptisk til løsningen. Den fungerer fint, men å ha noe som er basert på treghet og moment virker upålitelig, men min skepsis er uberettiget ettersom mange typer våpen baserer seg på en eller annen form for mekanisk treghet.

Huset ble forsøkt montert på den nye kolben, men den passet ikke helt, så kolben måtte files litt.

For å finne ut hva som måtte files presset jeg huset først på og tittet etter steder med motstand. Da huset ble fjernet igjen var det tydelige merker i treverket som indikerte hvor problemer oppstod. Jeg filte ned problemområdene, men huset ville fremdeles ikke gå inn på en tilfredsstillende måte. En av mine lærere, Erik, lærte meg en markeringsteknikk kalt "soting". Det innebærer å holde en del over en uren flamme slik at svart sot akkumulerer på delen, for så å forsøke å sette den inn der den skal og se på soten hvor delen gnisser mot andre ting. Fungerer mye på samme måte som markeringsblå, men mindre grisete og egner seg godt til å bruke på deler som skal i nærkontakt med treverk og det bygger mindre.

Til slutt passet den godt nok til å dra den på plass med bolten. En solid sammenføyning.

Fiks ferdig. Som sagt, en utfordrende oppgave på mange måter, men ikke rakettforskning. Jeg er litt var på å ta på meg oppgaver med større risiko for å feile fordi jeg tross alt jobber på et profesjonelt verksted og håndterer andre menneskers eiendeler og ønsker ikke å risikere å skade disse. Feil er det man lærer best av, men dette er ikke riktig arena for å utfordre meg selv eller skjebnen akkurat nå.

 

For meg som er spesielt interessert i repeterende skytevåpen, på et hovedsaklig mekanisk grunnlag, var det neste prosjektet svært interessant.

Jeg fikk mine klåfingrede hender fatt i en Winchester Model 1894 repetergevær!

Enda et fantastisk stykke historie designet av den beryktede John Browning og produsert av Winchester.

Våpenet hadde blitt vannskadet i flom og kolben trengte en liten overhaling, samt en komplementær vask og rens.

Her har jeg begynt å plukke fra hverandre våpenet for å bearbeide de individuelle delene. Jeg har ingen tegning å gå etter og ingen ekstensiv kunnskap om dette spesifikke våpenet så jeg lagde en plantegning for å holde styr på hvilken skrue som hørte til hvor, siden de var svært like, men med små variasjoner.

 Jeg tok ikke så mange bilder av demonteringsprosessen siden jeg var ganske ivrig på å undersøke mekanismen, men her måtte jeg slå en splint ut gjennom et skruehull med en dor fra et lite hull for å koble sluttstykket fra ladearmen.

Her er den på vei ut av det nederste hullet (eller øverste i forhold til våpenet).

Stort sett fullstendig demontert og klar for en aften med deep sensual cleansing with Dr. Jansen.

Her ser man et tverrsnitt av mekanismen. Ladearmen(39), som mekanismen får sitt navn fra (lever-action), dyttes ned og føres rundt i en semi-sirkulær bevegelse. I løpet av denne bevegelsen forekommer alle operasjonene som gjør våpenet klar for nytt avtrekk. Våpenet er i bunn og grunn en vanlig boltrifle, det vil si det er ingen operasjoner som blir igangsatt av energi fra avfyringen i seg selv, men den har en intrikat manuell lademekanisme.

Når ladearmen(39) løsnes føres avtrekkerlåsen(45) ned og låser avtrekkeren(52). Denne hindrer avtrekkeren fra å bli engasjert uten at ladearmen er i "hjemmeposisjonen". Deretter dytter ladearmen(39) ned bunnplaten(33) som roterer rundt splint 34 og trekker låseblokken(40) ned, som holder sluttstykket(16) på plass og hindrer det fra å bevege seg ved avfyring. Siden blokken hindrer hammeren(25) fra å treffe tennstempelet(23) direkte er det en overføringspinne(41) i låseblokken(40) som kobler hammeren(25) til tennstempelet(23). Legg merke til formen på hullet i ladearmen(39) i punkt 43. Den er avlang for å tillate låseblokken(40) å bli trukket ned før noe annet slik at sluttstykket(16) kan bevege seg fritt bakover. Når ladearmen(39) bunner ut i punkt 43 (i den høyre enden av hullet) trekker den med seg sluttstykket(16) bakover som igjen dytter hammeren(25) bakover som låser den i avtrekkeren(53). Samtidig blir den brukte patronen (dersom det skulle være en) dratt med bakover, holdt på plass i sluttstykket(16) i bremmen på patronen. Når patronen er dratt ut langt nok til å klarere utkasteråpningen blir den spyttet ut oppover av den fjærbelastede utkasteren(20). Mens dette foregår blir en ny patron fra rørmagasinet(8A) under pipen(1) dyttet inn i patronløfteren(30) ved hjelp av magasinfjæren(7) og følgeren(6). Når ladearmen(39) er dyttet helt frem vil sluttstykket(16) engasjere patronløfteren(30) og klargjøre en ny patron til å bli matet inn i kammeret. Ladearmen dras så tilbake og alle stegene gjentar seg i omvendt rekkefølge og en ny patron er klar til å avfyres.

Men hvis det er en ting jeg har lært i dag så er da at jeg har mye å lære.

Når drømmen blir (litt mer) virkelighet...

Jeg har siden så lenge jeg kan huske vært svært interessert i skytevåpen.

Det er selvsagt tragisk at de blir brukt i menneskelige konflikter, men jeg ser mer på dem som et viktig verktøy, til for eksempel jakt, kriminalitetsbekjempelse, sport eller rekreasjon.

A sword never kills anybody; it is a tool in the killer’s hand.
— Lucius Annaeus Seneca

Det er hovedsaklig det tekniske og mekaniske aspektet ved våpen som interesserer meg mest. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er som fascinerer meg slik ved det, men selv om teknologien er relativt primitiv tror jeg de aller fleste gutter deler min forkjærlighet for ting som sier bang.

Jeg har også så godt som vokst opp i et verksted, og lukten av sveiserøyk og olje er for meg et kjært minne.

ArmaLite Rifle 15, designet av Eugene Stoner.

Selv om teknologien er gammel er det stadig innovasjon, og i moderne våpen er det små toleranser og ekstremt høye krav til både sikkerhet og presisjon, så det er viktig med fagfolk som vet hva de gjør.

The problem is not the availability of guns, it is the availability of morons.
— Antonio Meloni

Nå som jeg på mirakuløst vis har fått muligheten til å gå videregående på nytt og utdanne meg til noe jeg brenner for, med friskt mot og reell motivasjon kan jeg trygt si at drømmen om å gjøre min lidenskap for skytevåpen til en karriere er ett skritt nærmere, nemlig i børsemakerfaget, hvilket er et nisjeyrke som jeg akter å bidra til å holde i live.

Audentes fortuna iuvat